Dyrevelferd

Dyrevelferd – hva er det?

At et dyr har god velferd, innebærer mye mer enn at det er friskt og har god helse. Dyrevelferden består av tre dimensjoner, slik det er skissert i figuren:

  1. Biologisk funksjon – hvorvidt helsen er god, og om atferden er normal.
  2. Naturlig liv – hvorvidt dyret lever i en naturlig biotop, et miljø «miljø»  som er naturlig for dyrearten, der dyret viser et bredt atferdsrepertoar som er naturlig for arten.
  3. Subjektive opplevelser – hvordan dyret selv opplever sin situasjon, noe vi kan vurdere ut fra hvorvidt det viser positive eller negative emosjoner «emosjoner», følelser «følelser». 

Dyrevelferdens tre dimensjoner som viser viktige aspekter ved hva dyrevelferd  er. Etter: Vonne Lund.

 

Skal man få en fullgod oversikt over dyrets velferdssituasjon, må man vurdere alle disse tre dimensjonene. I en moderne forståelse av dyrevelferden legger man stor vekt på det individuelle dyret, hvordan dette subjektivt oppfatter sin situasjon, og ikke bare hva en fagperson mener dyret burde mene om saken. Dyrevelferd har med individets fysiske og psykiske helse å gjøre. Dette kan i stor grad måles objektivt. Faggruppe etologi og husdyrmiljø ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), som har den største kompetansen på dette temaet i Norge, videreutviklet i 2004 Donald M. Brooms engelske definisjon av dyrevelferd. Da fikk vi denne definisjonen:

Ku på beite

Dyrevelferd er individets subjektive opplevelse av sin mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt miljø.

Dyrevelferden har mye med stressmestring  å gjøre, i forhold til hvordan dyret takler miljøpåvirkninger, både fysisk og psykisk. Jeg skal forklare de ulike begrepene som er brukt i dyrevelferdsdefinisjonen:

Mental tilstand inkluderer emosjonelle og kognitive tilstander som påvirkes både av nåværende stimuli dyret får, og hukommelse om tidligere erfaringer med liknende stimuli, både betingede og ubetingede.

Fysisk tilstand omfatter fysisk helse  og fysiologiske tilstander som påvirker mentale prosesser.

Miljøet omfatter sosialt og fysisk miljø, og øvrige biologiske miljøfaktorer inklusive mennesket. Med sosialt miljø menes hovedsakelig artsfrender, men for katter kan vi nok inkludere menneskene i huset også. Med fysisk miljø tenker en både på lokale klimafaktorer og innredninger. Med øvrig biologisk miljø tenker en på sykdomsframkallende faktorer, parasitter og predatorer «rovdyr», og fremmede mennesker.

Dyret har ikke enten dårlig velferd eller god velferd. Velferden kan variere langs en skala fra veldig dårlig til veldig god, med et midtpunkt på skalaen der dyret ikke har noen spesielle negative opplevelser i øyeblikket. Skal velferden bli god, må dyret i tillegg ha positive opplevelser. Ellers kan dyret kjede seg. Dyret påvirkes av en rekke sider ved miljøet sitt, noen positive og noen negative. Det er ikke alltid mulig for oss å fjerne alle problemer eller frustrasjoner  et husdyr eller selskapsdyr har. Kanskje har dyret lav sosial rang og plages av andre dyr. Da kan vi bedre dyrevelferden ved å gi dyret også positive opplevelser, for eksempel ved å være sammen med dyret utendørs og kose mye med den der, om det er et selskapsdyr vi snakker om. Det samlede velferdsnivået er karakterisert ved balansen mellom positive og negative opplevelser. Dette kan måles ved å vurdere både helsemessige, atferdsmessige og fysiologiske indikatorer – såkalte velferdsindikatorer.

Velferdsnivået må i utgangspunktet vurderes hos det enkelte dyr, ikke hos dyreflokken som helhet. Det er ikke nok å vurdere gjennomsnittsindividet. Selv om de fleste individene i en gruppe har god velferd, bør vi være spesielt oppmerksomme på enkeltindivider som har en dårlig evne til å mestre det sosiale eller fysiske miljøet. Dette kan være dyr som har lav sosial rang, eller som har høy grad av fryktsomhet eller angst, og selvsagt dyr som er syke eller skadde.

Definisjonen vist ovenfor ble brukt av Landbruks- og matdepartementet da de fremmet forslag til Stortinget om ny dyrevelferdslov fra 2010. Departementet skrev i odelstingsproposisjonen at de var enige i at dyrevelferd  kan defineres slik (Ot.prp. nr. 15, 2008-2009). Dette betyr også at det er denne definisjonen man skal bruke når man skal tolke de ulike paragrafene i loven. Det finnes en egen bok som beskriver dyrevelferdsloven og intensjonene bak (Stenevik og Mejdell, 2011).

 

Mål på dyrevelferd

Siden velferdsnivået hos et dyr er en sum av positive og negative faktorer, så skiller vi gjerne mellom positive og negative velferdsindikatorer.  Det er lettest å se tegn til at noe er galt, fordi dette lett gir seg utslag i negative atferder eller atferdsforstyrrelser. Derfor er det en vanlig feil å fokusere mye på negative velferdsindikatorer. Det er selvsagt viktig i seg selv, fordi det forteller oss at vi må gjøre noe for å rette på situasjonen. Det finnes både fysiologiske og atferdsmessige (etologiske) velferdsindikatorer. Sistnevnte er lettest for katteeiere og andre dyreeiere å vurdere. Vil man ha et samlet mål på stress eller hvordan katten reagerer på mennesker, så finnes det egne tester for dette (McCune, 1992; Kessler og Turner, 1997, 1999).

 

Negative velferdsindikatorer

Fysiologiske indikatorer på dårlig velferd er selvsagt skader og symptomer på sykdommer, men også tegn til parasitter som øremidd og flått, eller hårløse partier i pelsen som kan bety alt fra ringorm til psykisk betinget håravfall. Oppdages noe slikt, må du ta med dyret til veterinær. Blodprøver og andre tester kan måle nivå av kortisol i blodet og eventuelle tegn til sykdom.

Atferdsmessige indikatorer på dårlig velferd er alle slags atferdsavvik i forhold til hva som er normalt for det enkelte individet, tegn til at dyret er stresset, viser frykt, angst, unormale aggresjoner, apati eller mer spesielle atferdsforstyrrelser. Dårlig dyrevelferd vil også kunne gi seg utslag i ufullstendig kroppspleie, redusert aktivitet, sosiale problemer og at dyret aldri leker.

 

Positive velferdsindikatorer

Fysiologiske indikatorer på god velferd er knyttet til aktivering av belønningssystemet i hjernen, for eksempel stoffene dopamin og oxytocin, men dette krever spesielle analyser som normalt bare gjøres i forbindelse med forskningsprosjekter.

Det finnes heldigvis flere atferdsmessige indikatorer på god dyrevelferd:

Utforskende atferd er et tegn på at dyret har det bra og ikke har noe viktig som opptar det. Et dyr med god dyrevelferd  har et normalt nivå av aktivitet, kroppspleie, sosiale kontakter med mennesker og andre dyr, og et slikt dyr tar ofte initiativ til sosial kontakt.

Atferder som tyder på at dyret har en positiv forventning, gleder seg til noe, er en sterk positiv indikator. Maksimal dyrevelferd får vi kanskje ved å sette katten eller hunden i en «adventsstemning», som hos barn som gleder seg til jul. Dette kan vi oppnå ved å gi dyret signal om at det vil motta en belønning, for eksempel å få servert livretten sin, men vente med å gi denne belønningen en stund. Gjentatte tilfeller av positiv forventning kan virke som «stressterapi», både for dyr og mennesker.

Andre tegn på positive følelser  som tilfredshet og glede: at dyret hviler avslappet, maling om det er en katt, «smiler» med øynene, går med halen til værs, har ørene rett fram, eller leker. Lek forekommer ikke når dyr er stresset, og når dyret ditt leker, så er andre og mer grunnleggende behov dekket. Lek kan bidra til at dyret får erfaring med det uforutsette, noe som også kan bidra til bedre stressmestringsevne.

 

Dyrevelferdsloven

Dyrevelferdsloven kan du lese her (lovdata.no)

Litteratur

  • Kessler, M.R. & D.C. Turner, 1997. Stress and adaptation of cats (Felis silvestris catus) housed singly, in pairs and in groups in boarding catteries. Animal Welfare, 6: 243-254.
  • Kessler, M.R. & D.C. Turner, 1999. Socialization and stress in cats (Felis silvestris catus) housed singly and in groups in animal shelters. Animal Welfare, 8, 15-26.
  • McCune, S., 1992. Temperament and the Welfare of Caged Cats. D.Phil. Thesis, University of Cambridge, Cambridge
  • Odelstingsproposisjon nr. 15 (2008-2009) om lov om dyrevelferd, kap. 2.1.1.4.
  • Stenevik, I.H. & C.M. Mejdell, 2011. Dyrevelferdsloven. Kommentarutgave. Universitetsforlaget, Oslo.